Ordet perspektiv stammer fra et latinsk verb som betyr ‚å se igjennom‛. I teatret sitter publikum som oftest samlet i en gruppe og ser inn i et rom. På en kunstutstilling er konvensjonen derimot at hver tilskuer agerer som et subjekt og selv navigerer i rommet ut fra egne interesser. Vi kan si at hver person i sistnevnte situasjon er med på å bestemme sitt eget perspektiv i møte med arkitekturen, kunstverkene og de andre menneskene som fyller rommet. Å ha friheten til å gå videre når man synes noe er kjedelig, å kunne nærme seg det man blir nysgerrig på eller ta noen steg tilbake om noe oppleves ubehagelig, gjør at ikke bare den romlige opplevelsen defineres av tilskuerens subjektivitet, men også at den subjektive opplevelsen påvirker tidsaspekter som rekkefølge, varighet og repetisjon.
Under Det Frie Felts Festival i København januar 2025 ser jeg den omsluttende performancen Den Anden som kunstnerduoen Katrine Leth og Freya Sif Hestnes skapte sammen i 2023. Verket vises på Sydhavn Teaters scene Annex og tar i bruk teatrets arkitektur på en ukonvensjonell måte. For eksempel utspiller den største delen av performancen seg på personalkjøkkenet, og det jeg tror er teatrets foajé er gjort om til et galleri. Jeg har lengtet etter å se et verk som leker med og utfordrer konvensjonelle format. At det ikke florerer av slike verk i dag, tror jeg henger sammen med de økonomiske nedskjæringene som har preget årene etter pandemien og som ofte gjør at verk som eksperimenterer med sin egen ramme bortprioriteres av scener og bidragsgivere. Leth har bakgrunn fra scenekunst og er utøveren vi møter i verket, Hestnes er virksom innenfor visuell kunst og er ansvarlig for video og scenografi. Sammen blander de sine praksiser i et verk som går i dialog med flertallige konvensjoner og historiske vendepunkter som styrer hvordan vi ser og blir sett.
Et blikk utenfra
Den Anden har begynt før publikum kommer inn i rommet. Jeg stiger inn i et hvitmalt gallerirom med store butikkvinduer mot gaten. To vegger er fylt med skjermer i ulike størrelser. Et publikum på rundt ti personer fyller opp rommet, og vi mingler mens en video av en voksen person som kaster mat på gulvet går i loop på skjermene. Jeg blir introdusert for noen jeg ikke kjenner mens en klump vokser i magen, og samtidig som jeg sier navnet mitt, observerer jeg sennep og syltetøy forlate glass og tube. Væskene kastes ut og gjør kjøkkengulvet vi ser på skjermene til et action painting. “Heeeeeej”. En stemme i falsett lyder fra høyttalerne, den skjærer gjennom småpratingen og får oss til å rette vår fulle oppmerksomhet mot skjermene. Derfra stirrer seksten øyne på oss. Åtte rosa lepper beveger seg opp og ned. Tungen tar sats og spytter ut ord. “Hvis jeg fokuserer på dit øjenbryn, kan jeg ikke se i dine øjne”. På grunn av rommets begrensede størrelse må jeg velge hvilken skjerm jeg skal se på. Når man er veldig nær, kan man ikke fokusere på to ting samtidig, det er også sant for meg som tilskuer. Derimot kan jeg se detaljer jeg verken hadde sett på vanlig sosial avstand eller fra et sete i en teatersal. Dråper av spytt reflekterer lys. Eyeliner og maskara klistrer seg til hår og folder på øyelokket.
Det tar en stund før alle i rommet merker at det står noen utenfor vinduet og ser inn på oss. Vi iakttas av en person i parkas. Hetten er dratt opp, og ansiktet er lagt tett inntil ruten som gradvis dekkes av dugg. Torden raser over høyttalerne, og på skjermene blinker verkets tittel Den Anden i en grøsserfont. Verket låner sin tittel fra det filosofiske begrepet ‚den andre‛. Et begrep som særlig ble gjort populært gjennom Simone de Beauvoirs feministiske klassiker Det annet kjønn, men som kan spores tilbake til Friederich Hegel og den fenomenologiske tanketradisjonen. I psykoanalytikeren Jaques Lacans teorier om blikk er fantasien om den andre en nødvendig del av prosessen i å bli et subjekt. Ens eget selvbilde, ens ideal om hvem man helst vil være er ikke noe vi blir født med, men oppstår i forholdet til andre, et forhold som defineres av språkets strukturer og sosiale forventninger.
En diskret skyvedør mellom skjermene åpnes brått, og et tilgrensende rom, kjøkkenet vi tidligere har sett filmet ovenfra, kommer til syne i sin konkrete form. Nå følger en serie med tablåer. Lys og rekvisitter endres i øyeblikket kjøkkendøren smeller igjen, og for hver gang den åpner seg, ser vi et nytt motiv: armer som klamrer seg til dørkarmen, bena på en livløs kropp, en kjøkkenlampe som svinger over et tomt bord, et kaldt lysrør som blinker i en ugjevn rytme. Som fonten med tittelen er motivene hentet fra skrekkfilmsjangeren. De er klisjeer, og gjenkjennelsen gir meg en følelse av trygghet i en situasjon som er uforutsigbar.
Med en utstrakt hånd inviterer utøveren oss inn gjennom døråpningen til kjøkkenet én person av gangen. Hun har på seg samme jeans og singlet som i videoen. Veggene og interiøret i kjøkkenet er kledd i hvitt papir, utøveren plasserer den første tilskueren på en stol ved kjøkkenbordet. En kvinne med mørkt hår sitter nå med blikket vendt mot oss, og hendene foldet fremfor seg. På bordet står det et elektrisk stearinlys. Det er ikke bare motivet som minner meg om et eldre fotografi, men situasjonen jeg befinner meg i gir meg følelsen av at mine øyne blir til en kameralinse. Hun sitter der ganske lenge før utøveren inviterer inn neste person, det får meg til å reflektere over den lange lukkertiden og høytideligheten som preget fotograferingens akt på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Når jeg selv blir fulgt inn i bildet, har to rader dannet seg bak kjøkkenbordet. Jeg blir plassert på diagonal av utøveren, og hun ligger hånden min på skulderen til tilskueren fremfor meg. Nå trer klassefoto fra ungdomsskolen frem på netthinnen min. Jeg forestiller meg hvordan vi ser ut utenfra. Jeg ser oss fra de andres perspektiv, de som fremdeles sitter igjen ute i galleriet og ser inn på oss.
Ustabilt kaffebesøk
Blikket mitt dras mot en hylle under kjøkkenbenken som var utenfor synsfeltet mitt da jeg sto ute i galleriet. Der ligger et rødt plastnett med appelsiner i. Fargenes kontrast til papiret gjør at objektene skiller seg ut fra den kritthvite bakgrunnen. Jeg suges inn i detaljer. Den oljeaktige teksturen i appelsinenes skall, gråbrune kaffefilter tilfeldig kastet ut fra pakken og den blanke glasskolben i kaffetrakteren som fanger lyset fra taklampen helt uten å kreve noe av meg. Det er anstrengende å delta, jeg blir trøtt av min egen selvbevissthet, men dette hjørnet har en forførende letthet ved seg. Stillebenet gir meg en pause fra tanken på hvordan jeg selv fremstår. Passasjen til kjøkkenet pågår i stillhet, de siste tilskuerne følger utøveren som henviser dem til sine plasser. Når alle er kommet inn i kjøkkenet, smeller utøveren igjen døren bak seg. Vi er fanget i det lille kjøkkenet, og nå er vi på innsiden av grøsseren vi tidligere betraktet utenfra.
Objektene i hjørnet muliggjør en slags mental tilflukt fra den ubehagelige stemningen som vokser i kjøkkenet. Stemmen som tidligere korresponderte med munnen på skjermene i galleriet kommer tilbake i høytalerne. Monologen er skrevet av Sonja Ferdinand og består av tekstfraser som repeteres uten noe lineært narrativ. Selv om utøveren nå står fremfor oss i kjøtt og blod, er stemmen fortsatt frakoblet hennes kropp. Hun mimer ikke ordene med leppene, men hver tekstdel passer til handlingene hun utfører i det trange kjøkkenet. Det er nervepirrende når hun serverer rykende varm kaffe til tilskueren på stolen, og engstelsen sprer seg gjennom rommet i tiden som leder opp til at hun heller sin egen kaffekopp ut over seg selv. Selv om stemmen i høyttalerne tidvis henvender seg til oss i publikum, tolker jeg den mer som utøverens indre monolog, som observasjoner, urotanker og ønsketenkninger. Rytmen i teksten akselererer og når et slags klimaks når hun, tilsølt av kaffe, kaster seg mot oss og vil at vi skal ta henne imot, en del som ender med at hun bryter et hull i papiret som utgjør en av veggene i kjøkkenet og åpner det tredje og siste rommet i forestillingen.
Uvisshet som trigger fantasi
Skikkelsen som betraktet oss fra gaten fikk meg til å reflektere over hvordan publikum så ut utenfra, og jeg ble bevisst på hvordan vi som gruppe fremsto sammen som kulturbesøkere (sikkert stort sett kulturarbeidere) på en mindre scenekunstfestival. Gjennom forestillingens gang deler jeg publikum inn i grupper. Jeg legger merke til hvordan hver tilskuer reponderer på utøverens forventninger, og jeg tar egne valg basert på hva jeg ser at de andre gjør. Det er de som ler høyt og vi som er stille. Det er de som tør å ta en sjanse og vi som vil se hva som skjer med andre før vi blir med selv. En person gjemmer seg bak en innpakket kommode på kjøkkenet for å slippe å bli dratt inn i rampelyset. To personer er mer frempå og gir stadig vekk medgjørlig sine kropper til utøveren slik at det deltagende eksperimentet kan fortsette effektivt uten friksjon eller unødvendig ventetid.
Mens den første invitasjonen til deltagelse var en utstrakt hånd, begynner utøveren på et tidspunkt å flytte på oss tilskuere med fysisk makt. Alle tvinges til selv å forhandle sin posisjon med en autoritær leder. Jeg straffes konsekvent når jeg tar to små steg på eget initiativ og får ikke lenger være en del av gruppen. Utøveren stiller seg ved siden av meg, vi står i samme posisjon, lent mot kjøkkenbenken med bare en centimeter mellom oss. Når jeg ser ned, gjør hun det samme, når jeg ser på henne, ser hun på meg. Jeg føler meg utsatt, og den aggressive speilingen gjør meg akutt bevisst på hvordan mine bevegelser og reaksjoner vil tolkes av de andre i publikum.
Betingelsene for hvordan vi ser og blir sett i Den Anden formes fremfor alt av arkitekturen. De små rommene gjør at perspektivet er begrenset. Jeg er alltid for nært det jeg observerer for å få overblikk over situasjonen, noe som gjør at jeg hele tiden er litt nervøs. Jeg er bevisst på det ukjente som venter meg neste sekund, og skrekkfilmreferansene i begynnelsen er med på å understreke dette. Ved ankomst fikk jeg verken et kart over rommene eller en liten beskrivelse av hva vi skulle være med på. Fra første steg inn i teatret er vi som publikum plassert i en situasjon som er vanskelig å overskue. Vi blir ikke overlatt til oss selv, og det er ikke lagt opp til at vi kan påvirke hendelsesforløpet. I mesteparten av forestillingen presses jeg inn i en serie kalkulerte perspektiver. Det finnes spilleregler, men det er bare én person som kjenner til dem, og det er utøveren selv. Mens hennes teatrale rolle både er den som skaper og rammes av skrekk, er hun også vår vert, vi er på besøk hos henne i teatret der hun har bestemt hva som skal skje. Denne maktposisjonen gir henne et vertikalt perspektiv, hun har konstruert landskapet som vi må gå gjennom, og hun har tilgang til et blikk ovenfra, såvel som inn i fremtiden.
At jeg ikke kan begripe en slags helhet, som hvor rommene slutter og hvilke sosiale regler som gjelder, gjør fantasien min aktiv fra begynnelse til slutt. Jeg konstruerer bilder basert på egne minner og antar mulige fortsettelser på hver del. Jeg tror at det er dette Hestnes og Leth er interessert i å produsere i tilskuerne, og de går langt i gjennomførelsen av sin idé som overskrider grenser gjennom vold og intimitet. På festivalens nettside leser jeg senere at duoen vil gestalte kjærlighetsmøtet og forelskelse, og selv om dette gir mening for meg i ettertid, er det ikke noe som eksplisitt blir tydelig for meg når jeg ser verket. Forelskelse er jo en tilstand der man blir ekstremt selvbevisst, sammenligner seg selv med andre og produserer fantasier om sitt kjærlighetsobjekt, men slike psykologiske prosesser hender ikke utelukkende for et forelsket subjekt. Duoens arbeid med å inkorporere denne logikken i forestillingens form vekker tanker i meg om hva det vil si å være et sosialt subjekt i samtiden der bildet vi skaper av oss selv utvikles i takt med nye former for avbildning og kameraets nærvær på plasser og situasjoner der det tidligere ikke har hørt hjemme. Verket er effektfullt, og det gjør publikum til kubistiske malere; vi analyserer hver situasjon fra ulike vinkler. Vi objektifiserer og kutter opp ting og mennesker for å sette dem sammen igjen i vår egen fantasi i nye abstrakte former. Jeg synes det er inspirerende å se hvordan duoen så dyptgående har studert og gestaltet en tematikk uten å stenge døren for publikums egen forestillingsevne. Den Andens klaustrofobiske live-montasje ligner ikke noe jeg tidligere har sett, og selv om jeg aldri finner meg til rette i teatret går jeg derfra med en oppfriskende følelse av å ha opplevd tid og rom på nye måter.