Dead.
Drept og brakt tilbake til livet. På en og samme aften.
“Tonight, we will evoke some dark feelings. But don’t be scared, they are only feelings”.
Jeg er glad for å ha litt vin i systemet når jeg trer inn i mørket til B&B (Beauty and The Beast).
Slapper man av skal visst kjærligheten deres være enklere å gripe.
Men omfanget av elektriske gravlys velger jeg likevel min plass med omhu.
Grunnet uttalelsen: “… de som deltar, aksepterer hva enn, som skjer under forestillingen”
er jeg mildt sagt spent på hva som venter meg.
“Sex has always been in Rock n Roll, but female Sex has not!”
– Rockbitch
B&B viser seg å være noen av de mest finurlige og fantastiske karakterene jeg har møtt.
I det ene øyeblikket er de rockestjerner som tar den oppmerksomheten de fortjener.
I det andre er de pretensiøse, erotiske og noe groteske diktere.
De gir også assosiasjoner til såkalte cosplayers eller emo-er.
Med dyrisk oppførsel kan det virke som interessen nemlig har overtatt identiteten.
Nå, uavhengig av hvem de ønsker å være, slår de et slag for seksualitet og retten for å være kåt.
De danner et såkalt sisterhood, et ubrytelig bånd dem i mellom som publikum senere veves inn i.
“This one goes out to all pussys in the room”.
Til tross for at kvinnekroppen og -helsen er et nedprioritert samtaleemne er heldigvis alle vulvaer, akkurat som mannens kjønnsorgan: unike og ulike.
I følge B&B har vi har for eksempel:
“The bold ones, the fish taco, the hairy oyster and the old ones”.
Men de påpeker også at alt i alt er de alle hull.
Hull som blant annet: elsker, menstruerer og føder.
Likevel eksisterer en masse tabu og skam relatert til kvinnelig seksualitet.
Og ikke minst nytelse.
Hvor destruktiv én kan bli med å ha et noe høyere seksuelt tempo.
For du vet at samfunnets betegnelse på det er tøs.
B&B utfordrer dette tankesettet om kvinnens forventet oppførsel.
De undersøker også kraften som kommer med nettopp denne nytelsen.
En kraft som er å kjenne på i rommet.
“It creeps under your skin like a spider”
Det har gått et par dager og opplevelsen kryper fortsatt rundt.
Som deltaker, eller publikum hvis du vil, er jeg noe usikker på hva jeg burde ha gjenfortalt.
Det var hvitvinen som blandet seg med blodet i munnen hennes.
Det var den sorte, tunge ullkåpen som streifet låret mitt.
Det var mordet av alle i publikum.
“Now we are all dead”
Beundringsverdig er B&B sitt ønske med å skape et bånd mellom dem og oss.
Og jeg er takknemlig.
For å ha fått mine grenser som publikum strukket.
Fra et rom som til sist kun var fylt med kjærlighet, og litt mørke følelser.
Drar jeg med røde kinn og en ettersmak av jern.
Rystet, men frigjort.
Hva var jeg egentlig vitne til?