I Landscape, vist på Dansens Hus i Oslo, setter koreograf Ludvig Daaes seg fore å iscenesette mangfold i kroppers erfaringer, bakgrunner og ressurser – spørsmålet er hvorvidt denne iscenesettelsen synliggjøres for publikum.
Dansens Hus’ store scene er omringet av stoler, i to rekker langs alle fire sider av dansegulvet. På tvers av scenen henger det et rødt og rosa drapert teppe, slik at scenen deles i to, og publikum kun har innsyn til halve scenen. Fra der jeg sitter, ser jeg også på en liten speilkube i det ene hjørnet av scenen, og fra kuben er det festet en kjetting, som henger ned fra taket. Kjettingen har grønne strips på seg, slik at den minner om piggtråd eller eføy – litt avhengig av hvor mye man myser, eller hvilken assosiasjon man lener seg mot.
Forestillingen starter med en sekundlang (eller -kort) black-out, før en danser entrer scenen. Rettere sagt; den halvdelen av scenen som jeg har utsikt mot. Etter alt å dømme skjer det samme på andre siden av teppet, ettersom danserne etter hvert beveger seg mellom de to rommene, så å si. Dansen er seig, liksom ruggende og svaiende, med mye mimikk i ansiktet. Én danser til ankommer scenehalvdelen. Den ene danser, mens den andre ser på – før danseren i bevegelse runder hjørnet og sniker seg inn bak sceneteppet og inn i det andre scenerommet. Samtidig entrer en danser fra andre siden.
Danserne danser vekselvis alene og sammen, og beveger seg gjennom det ene scenerommet og over i det neste. Som en karusell – rundt og rundt. Måten de ankommer rommet og beveger seg på scenen gir meg assosiasjoner til en catwalk, som om koreografiene var plagg, som ble vist frem for oss på scenen. Men det er samtidig et halvt innbydende rom som vises, som et krysspunkt mellom en klubb, catwalk og en ungdomsklubb.
Innledningsvis følges dette catwalk-preget opp av musikk med tunge beats, med miksede versjoner av Janet Jacksons Together again og duoen tATus All the things she said – tjue år gamle låter i ny tonedrakt. Musikkens emosjonelle karakter, dens insisterende og liminale vitalitet blir nærmest en del av forestillingens scenografi. Parallelt med tATus toner faller også teppet på scenen, slik at scenen igjen blir ett rom, og vi sitter med utsikt mot hverandre i tillegg til scenen. Én av utøverne danser en solo iført et kostyme (t-skjorte og shorts), som er sydd i samme materiale som sceneteppet. Ansiktet veksler mellom overdrevne smil og et lidende uttrykk. Musikken opphører, og etter hvert er alle fire utøverne samlet på scenen, i matchende antrekk. De veksler på å danse, liksom vise frem noe til resten av gruppa, mens de tre andre ser på med anerkjennende blikk. Selv om det er ulikheter i kroppene, fremtoningen og dansebakgrunnene, så fremstår ulikhetene mindre enn man kunne forventet. Det oppleves etter hvert stadig mer monotont og repetitivt, og jeg skjønner ikke hvor de vil med materialet – eller hva som er min rolle som publikummer.
Uavklart publikumsrolle
Når jeg ser gjennom mine egne notater fra å ha sett forestillingen, så fremstår koreografien mer variert, enn jeg opplevde den som, og jeg tror, det henger sammen med at selve tilskuerrollen er litt uavklart. Forestillingen presenteres som en undersøkelse av, hvordan de fire individuelle opplevelsene og erfaringene til danserne overlapper, og hva som skiller dem, og skal være en fremheving av «håndverket, historien og erfaringen vi bærer med oss i kroppene våre, og viser at vi alle er helt egne, unike og komplekse». Men er det egentlig det, som skjer? Rett nok er koreografien tydelig satt sammen av de ulike dansebakgrunnene til danserne, med variasjoner fra både ballett, moderne dans, street dance og afrikansk dans. Men hvilke erfaringer kroppene bærer i seg utover bevegelsesskolering, opplever jeg ikke, at forestillingen egentlig kommer med noen bud på.
Påstanden om mangfold av erfaringer fremstår som nettopp en påstand. Og beskrivelsen eller presentasjonen føles mer som et forsvar, en invitasjon som er passe generisk og utydelig til at den kan motsies eller kritiseres. Det er litt som om koreografen og danserne har gått inn i prosjektet med flere ulike retninger i mente, for så egentlig aldri å ta stilling til hva slags forestilling Landscape skulle bli. Den litt løse formen indikerer at vi inviteres til en sosial samling, en happening, men oppsettet er for rigid til at dette finner sted. De repetitive dansemønstrene innbyr til en meditativ tilnærming, men også her oppstår det forstyrrelser slik at jeg verken klarer å konsentrere meg om forestillingen og komme inn i dennes flow – og heller ikke løsrive meg fra den og la den være et bakteppe for eller invitasjon til sosialt samspill.
I sin nåværende form blir Landscape som en litt hakkete mindfulness-øvelse: jeg hviler i forestillingen, lar tankene flyte – men blir også stadig avbrutt at meditasjonsstemmen (forestillingen) uten at jeg helt skjønner hvor den forsøker å rette blikket eller sansene mine gjennom avbrytelsene.