Martin Lervik resonerer rundt arbeidsvisning som fenomen og dens rolle i det skapende feltet.
Jeg befinner meg i Farsta, en forstad i den sørlige delen av Stockholm. Jeg har blitt invitert av SITE til å være en del av og skrive om SITE/Specific Festival. SITE/Specific Festival finnes for at kunstnere som er der på residens kan åpne arbeidet sitt og vise det for nysgjerrige utenforstående. Festivalen finner som regel sted i begynnelsen av juni og strekker seg over tre dager. I Farsta har de en black box, et par dansestudioer og flere kontorplasser. De tilbyr x antall kunstnerresidenser, og kan huse kunstnere opp til et helt år. SITE har i perioden 2023 – 2024 huset ti kunstnere på årsresidens med bakgrunn fra sirkus, street- og samtidsdans. Under festivalen skal de vise hvor langt de er i prosessen. Jeg fikk med meg halvparten av programmet og gjorde meg opp noen tanker om arbeidsvisninger generelt. Jeg skal se nærmere på to av visningene som etter mitt skjønn representer de typiske strategiene, till & från av Filippa Fahlin og Rasp av Stina Ehn og Oda Brekke.
Taktilt landskap
Første gang jeg hørte om SITE var da en god venn av meg hadde kontorresidens der. Bygningen til det tidligere svenske televerket (deretter Telia) består av et flatt brutalistisk landskap med lave og firkantede murbygg fra 1960-tallet. Produksjonslokalene deler plassen med et eldrehjem og et politihus. Det ligner en Legoby med strenge geometriske former, ruglete fasader og innbilske fontener, en stor kontrast til den grønne skogen rundt. Noen ganger spiser vi lunsj med rådyrene, forteller produsent Daniel Iinatti. Science fiction, tenker jeg.
Før vi går inn i blackboxen, kommer koreograf Filippa Fahlin ut i foajeen og gir litt informasjon. Hun forteller at de allerede har jobbet en stund og at de snart er ferdige; det som gjenstår er litt finjustering. Forestillingen er rettet mot barn fra ti år og oppover. Publikum er plassert i en firkant der hjørnene er åpne for passasje, og under stolene skinner det svakt fra lysstoffrør. Det ligger tre fuskepelskledde utøvere som kravler nesten umerkelig bortover radene med stoler. Barna som har møtt opp, viser stor begeistring for disse fantasidyrene og stryker og klapper på dem.
Uendelig dans
Dyrene kommer seg ned på golvet og smyger seg langsmed beina til publikum. Utøverne feller omsider pelsteppet og blir stående og se seg rundt og på hverandre. De har på seg joggesko og sorte treningsbukser under litt for store syntetiske 80-talls-kjoler i pastell. Dansen er release-basert; generisk, opp og ned av gulvet i en jevn flyt. Som barna ved siden av meg, blir jeg utålmodig. De satte dansesekvensene er lange og legger en demper på den magiske verdenen vi kom inn i. Det leder meg til Gunn Engelsruds inndeling av kroppens funksjon i ulike arenaer, og hvordan dansen lærte henne å forstå kroppen som et sted for utforskning og kreativitet. Dansen var rettet mot den ekspressive og uttrykkende kroppen, i motsetning til idretten som primært handlet om prestasjon, vilje og utholdenhet.(1)
Det er kanskje en noe modernistisk forståelse, dans kan vel være alle de ovennevnte kvalitetene, men det er når det blir mye av det som Engelsruds tilegner idretten at min interesse avtar. Lite hjelper det at utøverne forsøker å legitimere dansen ved å spille barn, forunderlig og smilende ser de på hverandre og på hendene som leder dem rundt i rommet. Innimellom stirrer de forbi publikum og ut i horisonten, uten at det gir rommet en ekstra dimensjon. Jeg savner skapningene fra starten, det hadde vært interessant å se hvordan de hårete klumpene hadde utviklet seg før de ble til mennesker.
Arbeid pågår
Jeg prøvde å legge igjen kritikeren sammen med skoene før jeg gikk inn i rommet. En arbeidsvisning trenger andre briller, men det er krevende når man blir presentert for noe som er nesten ferdig. SITE gir residens til prosjekter i alle stadier av en prosess, till & från har snart premiere og har godt av noen gjennomkjøringer foran et publikum. Siden en tredjedel av de oppmøtte er barn, hadde det vært en gyllen mulighet til å prøve ut noe risky og se hvordan barna hadde reagert på en interaktiv scene man skrotet til fordel for en gjennomarbeidet dansesekvens. For eksempel fungerer hviskeleken med publikum og oppfordringen mot slutten om å bytte plasser svært godt, og de som var modige nok til å sitte i midten av rommet på en øy lagd av lodne tepper, ble en morsom koreografi i seg selv.
En arbeidsvisning, eller en såkalt «work in progress», burde etter min mening synliggjøre nettopp prosessen, fokusere på det ufullstendige og det pågående, ikke det ferdige og polerte. Den bør avdekke feilene, forsøkene og de endeløse prøvene, ikke vise et verk som skjuler spor etter sin tilblivelse og usynliggjør den rotete prosessen bak. Jeg vil se det man brukte mye tid på, men som av en eller annen grunn ble valgt bort. Vis meg nølingen, famlingen og blindveiene – det som gikk tapt på veien, eller de glemte forsøkene. Jeg vil se den kreative prosessen; det som forteller noe om strategier, hvordan man tenker, hvor man står og hvor man er på vei. Det er lettere å avlaste kritikeren med et tablå av grove skisser og sårbare ideer.
Skjør hud i møte med grov betong
Stina Ehn og Oda Brekke forteller i sin programtekst at Rasp er en utforskning som ser om det er mulig å gjøre formalistisk dans porøs i møte med andre materialer. Det store dansestudioet er et slags tankekart. Det ligger flere stasjoner med objekter i ytterkanten av rommet; stabler med betongheller, tegnestasjon og en madrass med bøker og tekster. På veggen er det projisert en rød bille med sorte flekker (rødrandtege), og bakerst i rommet kan folk forsyne seg med popcorn og gulrotsaft. Vi får beskjed om at vi kan bevege oss fritt. Ehn og Brekke utfører synkrone fraser som minner om kompaniet Rosas; lette kropper med små hopp og kjappe vendinger med store skift i rommet. Publikum knasker popkorn og leser i bøker, men blir etter hvert sittende langs veggen for å følge med på dansen.
Jeg liker rommet, det har flere lesningsmuligheter selv om dansen er streng og formalistisk. Frasene er korte, og innimellom stopper Ehn og Brekke opp og planlegger hva som blir neste steg. De har på seg treningsklær og noe som ser ut som hjemmelagde kne- og albuebeskyttere av presenning. De bytter på å gjøre soloer, enten ved lignende dansemateriale som før eller ved å pusle med betonghellene og bruke dem som forflytningsunderlag. Jeg er usikker på hva som menes med porøst i arbeidsvisningen, at kroppene er påvirkelige i møte med de andre objektene i rommet fremstår tilfeldig.
Kunsten å feile
Jeg ønsker meg en mer radikal interaksjon med de livløse materialene eller at de hadde fått lov til å opptre på en annen måte enn i sin opprinnelige funksjon. Å legge betongheller i et mønster for så å ligge/gå på dem, gjør verken kropp eller dans porøs, men statisk og tett. Til sammenligning med till & från, er prosessen til Rasp mer naken. I tillegg til at inspirasjonsmaterialet er i rommet for publikum å interagere med, oppleves den umiddelbare planleggingen mellom Ehn og Brekke genuin. Dette handler mye om hvor de to ulike prosjektene er i prosessen, men også, tror jeg, ideer rundt hvordan en ferdig forestilling skal se ut. I boken “The Queer Art of Failure” forsøker Jack Halberstam å dekonstruere forståelsen av suksess, eller det han kritiserer som den heteronormative tilnærming til suksess: Hva (eller hvem) avgjør at noe ser ferdig ut, eller at noe er vellykket?
Halberstam låner begrepet “low theory” fra Stuart Hall og argumenterer for at det å mislykkes i å innrette seg normene i samfunnet, åpner opp for andre og mer kreative måter å tenke og være i verden på. Boken er et manifest som hyller glemsomhet, tull og spektakulære fiaskoer. Halberstam mener at suksess er uløselig knyttet til en kapitalistisk produksjonsforståelse og et heteronormativt hegemoni, og ved å ikke ha et kritisk forhold til disse mekanismene er det vanskelig å utfordre status quo eller tenke nytt rundt for eksempel en kunstnerisk prosess. I et nyliberalt system som forfekter ideen om at ethvert individ er sin egen lykkes smed, ligger det under enhver vinner en bråte med tapere. Presset rundt å være vellykket sammen med ønsket om å bli tatt på alvor, mener Halberstam er mye av grunnen til at folk sjelden velger en vei utenfor de opptråkkede stiene. (2)
Husholdningstanden
Denne teksten er ikke en ode til kreativiteten eller nyskapningen, men et ønske om større rom for utforskning og nakne prosesser. En arbeidsvisning kan åpne opp for en nødvendig refleksiv prosess. Det hjelper lite med “gode ideer” hvis de presenteres i en altfor gjenkjennelig form, som dramaturgi og kropp. Det er heller ingenting i veien med å legge premisser for selve arbeidsvisningen, still de oppmøtte noen spørsmål, gi verktøy og instruksjoner. Ikke bare fortell hva man jobber med (konsept og idé), men også ønsket effekt: Hva er det man forsøker å kommunisere?
Da jeg flyttet til Brussel i 2009, kunne jeg dra på arbeidsvisninger flere ganger i uka. Det fantes en helt egen kultur for å blottlegge prosjekter lenge før noe var ferdig. Det gikk sport i å invitere inn de mest kritiske stemmene, kolleger, rivaler; folk man hadde ærefrykt for i håp om brutalt ærlige tilbakemeldinger med akselererende effekt. Og kritikerne kom, de var generøse og tok arbeidet på alvor.
Arbeidsvisningene i Brussel var en faglig bytteøkonomi. En utveksling der kravet om deltagelse var underforstått. Møtte du opp på prøvene, måtte du si hva du tenkte; ingen var interessert i å høre “keep up the good work”. Det var ikke uvanlig at det oppstod konflikt rundt dårlige kunstneriske valg og advarsler om konseptuelle feller, og diskusjonene kunne bli ganske opphetet. Innimellom ble det voldsomt for en stoisk skandinaver, men når kruttrøyken hadde lagt seg, var alle bruer intakte. Rommet var stort og taket høyt; å vise frem den kunstneriske prosessen var en essensiell del av det skapende feltet.
Esprit de corps
Produksjonsplattformer som SITE og kunstnerdrevet kollektiv som Höjden og Handenterminalen Konst(3) blir viktige i en voksende kunst- og kulturfiendtlig politikk som nedskalerer kulturbudsjetter og stenger kunstinstitusjoner. At flere kunstnere fra ulike fagdisipliner solidarisk går sammen og organiserer seg, kan gi rom for nye samarbeid og andre måter å jobbe på. Dette leder tankene mine til Judson Dance Theatre (JDT) i New York på 60-tallet og det som regnes som begynnelsen på den postmoderne dansen. Selv om JDT i hovedsak besto av dansekunstnere, jobbet de tett med kunstnere fra andre felt som Robert Rauschenberg, Robert Morris og Carolee Schneemann. JDT etablerte tidlig en demokratisk struktur, avskaffet hierarkiet med koreografen på toppen og oppmuntret til samarbeid og delt autoritet.
I løpet av de to årene JDT eksisterte, arrangerte de 16 såkalte “dansekonserter”. Konsertene besto av mange eksperimentelle og korte visninger med upolerte kropper og halvtygde ideer. Selv om antallet besøkende skal ha vært rundt 250 personer, spredte ideene seg som ild i tørt gress og preger fortsatt mye av samtidsdansdiskursen. En av dem som hadde fulgt kollektivet fra begynnelsen, forfatter og kunstkritiker, Jill Johnston, skrev etter den aller siste dansekonserten 16. april 1964: “Their revolution, in its original delirium of a sprawling rebellion, is over. It all happened at Judson Memorial Church 1962–1964…In retrospect, it was a beautiful mess.” (4)
Epilog
For tolv år siden deltok jeg på en workshop i Montpellier med Debora Hay, en av grunnleggerne av Judson Dance Theatre. Den siste dagen ble vi bedt om å forberede spørsmål som hun skulle besvare i slutten av klassen. Vi undret oss alle over det samme: Hvordan var det mulig for en liten gruppe dansekunstnere i en kirke i West Village, New York, å skape så store ringvirkninger for dansekunsten på så kort tid?
Hay tok en lang innpust, kikket opp i taket og myset som om hun hadde sola i øynene. Hun vendte blikket tilbake på oss og bekreftet at, ja, mange forutinntatte sannheter ble utfordret den gangen og mye ble revet i stykker. Men hvordan? Hay kikket opp i taket igjen og trakk pusten før hun sa: “Vi hadde et sted å jobbe og bo, litt dagpenger– and really, really good drugs.”
——————————————————————————————-
- Engelsrud, G. H. (2006). Hva er kropp (Vol. 15, s. 154). Universitetsforlaget
- Halberstam, J. (2011). The queer art of failure (s. XII, 211). Duke University Press.
- I Oslo er det verdt å nevne kollektivene PRAXIS og Montebello Kulturhus, og visningsplattformer som Koreografilabratoriet og Mind the gap.
- Jill Johnston, ”Which Way the Avant-Garde?” New York Times, 11. aug., 1968