(København): Var det egentlig umulig for deg å vite? Handler denne historien egentlig om deg?
(Eller?) I fortellingen om oss selv, glemmer vi de nærmeste, også dem som lider.
Foyerscenen på Aveny-T er nettopp dét – en scene i foajéen. En tung, svart gardin skiller publikum fra baren og bargjestene. Den dempede murringen fra den andre siden siver inn. Jeg er i København på på Det Frie Felts Festival 2025 og skal se forestillingen Swipe, Life & Gate Number 5. Dramatiker og skuespiller Henriette Laursen står foran oss, iført jeans og dressjakke. Bak henne henger et lerret. Oppsettet minner om en TED-talk. Laursen er skuespiller, forfatter og regissør og har sin base i England der hun fullførte en MFA i skuespill ved East15 Acting School i Essex.
En videosnutt blir projisert på lerretet, den har form som en filmtrailer og introduserer oss for deler av historien. I filmen ser vi Laursen og en annen kvinne, Princess Donnough, i det som virker som en typisk romantisk komedie. Nærbilder av kyssing, omfavnelse, latter og fest. Vi får også se små øyeblikk av gråting, fortvilelse og det som ser ut som en krangel. Med det kommer også en advarsel: “Dette kommer til å bli klissete”, forteller Laursen; men slik er det jo, alle kjærlighetshistorier er fulle av klisjeer, er de ikke?
Det er viktig å presisere at den ene halvdelen av paret både står på scenen og deltar i filmen, mens den andre, Donnough – the love interest – kun eksisterer på skjermen.
Vi må ta det fra begynnelsen
Laursen setter seg bak fram på en stol foran oss. Hun lener seg over stolryggen, ivrig og energisk og henvender seg til oss som om hun utfører en slags salgspitch – det er viktig at vi kjøper historien, at vi tror på hennes fortelling. Hadde hun visst hva som kom til å skje, ville hun kanskje ha tatt andre valg: “You know, when you’re in love, everything feels like a movie.”
Selv om stemningen og tempoet er animert og lett, aner vi at noe ikke er som det skal; noe kommer til å gå galt eller har allerede gjort det. Laursen stopper opp og beklager; hun er way ahead of herself – vi må begynne med begynnelsen. Rommet blir mørkt, og på skjermen står det: “Første møte”. Vi transporteres til en vilkårlig bar i London. De to kvinnene som ennå ikke har blitt et par, er tilfeldigvis på samme sted den kvelden. De er begge der med en gruppe venner, havner på samme side av baren og utveksler noen ord.
Videoen veksler mellom et førstepersonsperspektiv hvor vi ser gjennom Laursens øyne, og et tredjepersonsperspektiv, som om vi er tilfeldige vitner til det som utspiller seg. Innimellom snakker Laursen direkte til oss fra skjermen. Andre ganger pauser filmen for å gi rom til hennes innvendinger fra scenen. Noen ganger avbryter filmversjonen henne dersom hun pynter for mye på sannheten. Det hele flyter ganske overbevisende inn i hverandre – masete, ja, men aldri rotete.
Standupkomedie
Det første møtet gikk ikke bra. Tvert i mot syntes Laursen at Donnough virket overfladisk og var litt frekk. Senere matcher de på en sjekkeapp. Publikum ler når hun forteller om dette, og scenen blir begynnelsen på en homonormativ kjærlighetsfortelling.
Laursen raser gjennom historien i en forrykende fart. Hun har en kvikk og sarkastisk fortellerstil og starter gjerne annenhver setning med “you know when you..” i et ønske om at vi skal kjenne oss igjen i de typiske parrelasjons-problemene. Vi blir med på en nervøs første-, andre-, og tredje date. Vi blir med første gangen Donnough skal sove over: “Omg her tits! HER TITS! I mean, they’re big, like mine, but, like, not saggy, you know. They’re perfectly kept in place.” Hun unnskylder seg – det er viktig å ikke miste tråden. Vi er med every step of the way helt til de bestemmer seg for å flytte sammen.
I begynnelsen fungerer grepet med vekslingen mellom skjerm og direkte tale godt: Det åpner for en virkelighet utenfor scenerommet, nærmere bestemt London, og gir ekstra troverdighet til kjærlighetsnarrativet, særlig siden dette er den eneste måten vi får møte Donnough på. Men det er noe med hennes fysiske fravær som forsterker følelsen av at noe er galt.
Så lenge du ikke ringte polititet
Så langt fremstår fortellingen som personlig for Laursen – en historie fra hennes eget liv. Selv om det avklares mot slutten at det ikke har skjedd i virkeligheten, bruker jeg mye tid på å forsøke å finne ut om det faktisk er en sann historie eller ikke. Det er noe ved den tilsynelatende selvutleveringen – og besettelsen av detaljer som ikke driver historien fremover – som gjør meg usikker. Det er litt som å måtte sitte gjennom hele lysbildefremvisningen fra onkel og tantes Gran Canaria-tur en gang tidlig på 90-tallet. Det hele oppleves unødvendig privat.
I programteksten står det at forestillingen er “en humoristisk, lesbisk kærlighedshistorie, der startede med et swipe, og endte ved gate nummer 5”. Altså ender fortellingen på en flyplass, noen skal dra.
Laursen bruker også uforholdsmessig mye tid på å gjøre relasjonen troverdig. Jeg forstår ønsket om å skape empati hos publikum og å bygge opp under den uunngåelige tragedien som bølger under overflaten. Men innimellom får jeg følelsen av at det – fordi det er et lesbisk par – er viktigere å overbevise publikum om at relasjonen er helt ‘vanlig’, altså ‘sånn som dere’, enn å snakke om det som er den underliggende problemstillingen, flyktningpolitikk.
Når det nyinnflyttede paret opplever et innbrudd, snus hele fortellingen på hodet. I en telefonsamtale forteller Laursen hva som har skjedd, hvorpå Donnough tar det med knusende ro: “As long as we are safe and unharmed – that’s what matters.” Ja, og kanskje enda viktigere: så lenge Laursen ikke ringte politiet. For det gjorde du vel ikke, Laursen? Jo, det gjorde hun. For hvorfor skulle hun ikke det? De har jo nettopp blitt ranet. Donnough blir tydelig fortvilet og redd.
Rart, de kunne ikke finne deg i databasen
Donnough har ikke visum. Hun har aldri hatt det. Sammen med moren kom hun til England ulovlig og har siden klart å unngå myndighetenes oppmerksomhet. “Why didn’t you tell me!” Laursen er tydelig frustrert. Men skaden har allerede skjedd. Nå begynner en desperat prosess med å finne et juridisk smutthull som kan gi Donnough oppholdstillatelse – uten at hun blir dømt for ulovlig opphold. For i tillegg til å ha oppholdt seg i landet ulovlig over lang tid, er hun heller ikke EU-borger.
Det er først nå forestillingen begynner å bli interessant. Ikke bare fordi det introduseres et risikoelement, men også fordi det oppstår en konflikt mellom de nyforelskede, en konflikt som avdekker større, strukturelle problemer. Jeg opplever at Laursen ikke helt tar innover seg alvoret. Vi får flere scener i filmen der Laursen prøver å holde humøret oppe og tenke positivt, men fra scenen bedyrer hun sin uvitenhet “How could I have known?!” og “What was I supposed to do?” I noen partier fremstår hun rett og slett usympatisk, oppslukt i sin egen tragedie, ute av stand til å sette seg inn i Donnoughs skjebne.
Spesielt scenen der Laursen kommer hjem med gode nyheter om at hun har fått forlenget visumet sitt, mens Donnough sitter i sofaen med dårlige nyheter fra sin advokat, fremstår som usympatisk: “You’ve only been living here for a few years, and I’ve been living here my entire life.” Laursen sier at hun skjønner, men insisterer på at de må feire henne i kveld – hun har jo kjøpt champagne. De kan ta seg av advokatgreiene senere.
Selv om handlingen foregår i England, som etter Brexit har innført en strengere innvandringspolitikk, nevner epilogen Danmarks egen politikk, som er en av de strengeste i Europa. Både på venstre- og høyresiden finnes det en uttalt ambisjon om å få antallet asylsøkere ned mot null. Familiegjenforening er nærmest umulig, og permanent opphold er i økende grad blitt erstattet av en limbotilstand preget av endeløs «midlertidig beskyttelse». Målet er at flyktninger skal returnere så snart det anses som trygt i hjemlandet. Dette fikk blant annet konsekvenser for syriske flyktninger i Danmark i 2021, da Damaskus og områdene rundt ble erklært som trygge, og i fjor, da Assad-regimet falt.
I epilogen får vi også vite at fortellingen er basert på en samling historier fra mennesker med lignende erfaringer i møte med Danmarks innvandringspolitikk. Selv om det er oppklarende for helheten, blir jeg sittende perpleks igjen når lyset går ned. At Laursen ikke kommer ut for å ta applaus fremstår som om hun prøver å si at dette ikke handler om henne. Men det er jo hun som driver narrativet; alt filtreres gjennom hennes kropp og stemme. Til og med videoen er – stort sett – fortalt gjennom hennes øyne, det vi ser er det hun vil at vi skal se.
Én gang til, men sett fra Donnoughs øyne
Kritikken av innvandrings- og asylpolitikken er viktig – særlig i den tiden vi befinner oss i nå, hvor ordlyden rundt synlige minoriteter og innvandrere har blitt merkbart hardere. Etter forestillingen tenker jeg på skeive asylsøkere, eller såkalte ‘seksualitetsbaserte asylsaker’. I Norge ble krav om flyktningstatus tidligere ofte avslått med henvisning til at man kunne avstå fra å leve åpent som skeiv i hjemlandet, det såkalte ‘diskresjonskravet’. I dag har dette kravet i stor grad blitt erstattet av en annen praksis: Nå blir søknadene i stedet avslått fordi søkerens seksuelle orientering ikke anses som troverdig. Der det før satt en jury og vurderte om du kunne bare skjule legningen din for ditt eget beste, sitter det nå en gruppe og avgjør om du i det hele tatt er skeiv – eller skeiv nok. Å respektere internasjonale menneskerettighetsforpliktelser er ikke bare noe England og Danmark trenger en streng påminnelse om.
Når Donnough plutselig en dag er borte: “no kiss goodbye, no message, I don’t know how to contact her”, kjenner jeg mest på en irritasjon over Laursen, som først nå ser ut til å innse alvoret. At de siste ordene i forestillingen tilhører henne, bidrar ytterligere til følelsen av at det er hennes sorg vi skal sitte igjen med. Donnough er allerede borte, glemt – sendt tilbake til et land hun åpenbart ikke kjenner. Jeg forstår at historien må fortelles av noen, men hva om vi også kunne ha fått deler av fortellingen fra Donnoughs perspektiv? Hvordan opplever hun det å kjempe mot et system som er rigget for å motarbeide henne? Hvordan føles det at den hun elsker ikke fullt ut forstår situasjonen hun står i?
Ved å gi Donnough en tydeligere stemme kunne forestillingen ha åpnet for et mer nyansert blikk på både skeive relasjoner og flyktningproblematikk, uten å risikere å ofre kjærlighetshistorien. Jeg tolker vinklingen som et ønske om å gjøre fortellingen mer relaterbar, og som et forsøk på å si at dette er noe som kan skje ‘hvem som helst’. Men sannheten er at den rammer ulikt – hver eneste gang.
Swipe, Life & Gate Number 5 har ambisjoner om å være et morsomt standup-foredrag, en søt, skeiv indiefilm og samtidig drive med systemkritikk. Men den klarer ikke å bli enig med seg selv, og ender opp med å ikke lande helt i noen av delene. Den har utvilsomt noe viktig på hjertet, men det føles noe påtatt siden alvoret kommer som et overraskelsesmoment mot slutten. Fraværet av ulike perspektiver gjør at helheten føles ufullstendig, som om forestillingen nøler med å gå inn i det den egentlig forsøker å kritisere.