Skal vi skjønne hva som er kunstens verdi, må vi også kunne lese om den
I januar i år lanserte den norske regjeringen en totalberedskapsmelding. Den har vært opplevd som en liten seier av det norske kulturfeltet fordi den også inneholder et lite kapittel om kunst og kultur som en del av norsk totalberedskap. Da pandemien traff for fem år siden, var kunstrommene noe av det første som stengte ned og det siste som åpnet opp. Det fantes ingen større samfunnsmessig bevissthet om rollen kunsten kan spille i krisetid. I meldingen trekkes det frem at kulturminner og kulturvern sikrer en nasjons identitet, men det står også at et uavhengig kunstliv kan gi mening i vanskelige tider. I tillegg står det at kunsten bidrar til å opplyse befolkningen, og det trekkes frem at mennesker som er opplyst vil ta bedre valg for seg og sine medmennesker. I meldingen slår den norske regjeringen fast at de vil legge til rette for infrastruktur for kunst og kultur også i krig og kriser. Det samme gjelder en uavhengig og opplyst presse. Redaktørstyrte medier, står det, er grunnleggende i et demokrati. På denne måten utgjør kunsten og pressen to akser av det demokratiske rammeverket. Det gir kunstkritikken og den uavhengige meningsdannelsen om kunst et særegent demokratisk ansvar. Denne teksten handler om behovet for å ivareta dette ansvaret.
Dokumentasjon og uavhengighet
Jeg er teaterviter og scenekunstkritiker. Derfor forholder jeg meg mest til den kunsten som blir borte i det den er ferdigspilt. Der man i skriving om litteratur, film og mye visuell kunst har muligheten til å gå tilbake til verket, er scenekunsten flyktig. Kritikken av verkene fungerer dermed som dokumentasjon. Når man skal skrive teaterhistorie, står de historiske kritikkene ofte for de eneste beskrivelsene av selve kunstverket. I tillegg bidrar kritikken med kontekst. Ut fra tekstene kan vi forstå tidens kunstsyn og mottakelse, og vi kan se hva det var ved kunstuttrykket som utfordret eller oppmuntret. Når man leser norske teaterkritikker fra slutten av 1800-tallet, er det for eksempel interessant å legge merke til hvor opptatt mange av kritikerne var av ‘det sonore organ’, og det brukes mye plass på stemmebruk. Dette henger ikke bare sammen med at tilfredsstillende stemmebruk var viktig fordi de ikke kunne forsterke stemmene ved hjelp av mikrofoner, men kommer også av at skuespillerne ble vurdert på deklamasjon, noe kritikere i dag er mindre interessert i effekten av. På denne måten ser vi at analyser av språkbruken i de historiske kritikkene kan gi oss estetikkfaglig innsikt i hva kunsten inneholdt og hvordan den møtte publikum.
Grunnen til at den historiske kritikken kan fungere som dokumentasjon av estetikkens plass i samfunnet er at den er uavhengig. Det gjør seg gjeldende uansett kunstart. Når vi leser historiske kritikker, er det ikke dramatikerens, instruktørens eller skuespillernes eget syn på det de har laget, vi får vite noe om, men vi får et innblikk i hvordan verket er mottatt i offentligheten. Kunsten er et språk i seg selv, derfor er det først i kunstens møte med offentligheten, responsen og analysen som følger dette møtet vi kan få en forståelse av hvordan kunsten faktisk virker i verden. Responsen kunsten får i øyeblikket er ofte ordløs, og også den responsen som er en del av kunsthendelsen bruker et annet språk enn det skriftlige. Skrivingen om kunsten gjør sitt beste på å formidle for de som ikke var der hva kunstens og responsens språk består av. Derfor er det ikke nødvendigvis den største objektivitet og nøytralitet som er målet, men en uavhengig forståelse av det som ikke alltid formidles med ord.
Estetikk og demokrati
Uavhengigheten er ikke bare viktig for at vi skal kunne forstå hvordan kunsten virket menneskene i tidligere tider, men også når vi skal forstå den verdenen vi selv er en del av. I en kronikk i avisen Morgenbladet fra januar i år, skriver professor på Norges Musikkhøgskole, Øivind Varkøy, om at det å forstå kunstens egenverdi er å se hvordan den er koblet på livet. Han mener det er sentralt at all kunst har både en estetisk og en sosial dimensjon. Kunst er et sosialt faktum, og Varkøy mener det kreves kunstfilosofisk innsikt for å kunne «snakke godt om slikt». Skal vi ha noen grad av fellesskap i kunstdiskursen, trenger vi en opplyst offentlighet som belyser den nødvendige dialektikken mellom estetikk og samfunn og som utfordrer både kunsten og leseren. På denne måten kan det også oppstå nye fellesskap og felles forståelser som ideelt sett kan omfavne enda flere mennesker.
I lys av tanken om kunst som beredskap og om dialektikken mellom kunst og samfunn, mener jeg at kunsten har størst potensial til å utgjøre en av aksene i demokratiet hvis den møter verden som en offentlig handling. Det betyr ikke at kunst bare kan forstås som beredskap eller demokrati dersom den er eksplisitt politisk eller nyskapende, men at det er i møtet med publikum, lesere og betraktere kunsten får en sosial funksjon. Kunsten blir sosial og en del av det større fellesskapet når den vurderer og beskriver kompetent og i lys av kunstfilosofien og tradisjonene. Når en tekst om et verk står i en avis eller et tidsskrift, tar kunstverket en plass i den offentlige diskursen.
Kunst er en grunnleggende menneskelig aktivitet, og det ligger et stort demokratisk ansvar i å ta vare på meningsbrytningen om det som gjør oss til mennesker. De fascistiske strømningene i verden blir stadig sterkere. Den foruroligende verdensutviklingen gjør at tilstander vi lenge har tilskrevet eldre historiske epoker plutselig påvirker oss og hverdagslivene våre. Skapende mennesker har i dette bildet et større ansvar for å fremheve menneskeligheten som ligger i kunsten og meningsdannelsen. Et samfunn som mister menneskeligheten av syne er et skremmende sted.
I Norge ser vi at kunstfeltets svekkede økonomi og pressens nedprioritering av kulturstoff gjør at institusjonene selv jobber mer med markedsføring og kontekstualisering. De kommodifiserer kunsten de skaper og gjør den til salgbare objekter. Det er legitimt å ville selge billetter, men måtene markedslogikkene er i ferd med å overta den offentlige diskursen om kunsten på svekker offentligheten. Når meningsdannelsen om kunsten ikke er uavhengig, men har et kommersielt formål, blir det også mindre uenighet. Motstanden forsvinner. Det vi sitter igjen med er begeistrede kommentarfelt i sosiale medier. Den uavhengige kritikken er det som sikrer at kunsten er en del av et meningsfellesskap, et uenighetsrom der kvalitet og menneskelighet kan diskuteres utenfor markedslogikkene og tingliggjøringen av verket.
Kunstig intelligens
Samtidig som trusselen fra fascistiske strømninger i både Europa og USA er reell, er generativ kunstig intelligens (KI) på full fart inn i offentligheten. KI etterligner menneskelige uttrykksformer, men er det ikke. For å bygge opp språkmodellene stjeler konsernene som utvikler KI menneskers åndsverk. 27. mai arrangerte Norsk tidsskriftforening Tidsskriftdagen der blant annet sjefredaktøren for Store Norske Leksikon, Erik Bolstad, snakket om hvordan de jobber med og mot KI i leksikonet. Her fortalte han at OpenAI, som eier ChatGPT, har lastet ned leksikonets 200 000 artikler til sammen mange millioner ganger. Det er sannsynlig å anta at de stjeler innholdet både med tanke på utvikling av språkmodeller og for å kopiere det. Jeg er redaktør for tidsskriftet Scenekunst.no. De siste månedene har jeg sett på lesertallene våre at vi har stadig flere besøk på sidene som det ikke går an å forfølge. Vi kan ikke se hvilke artikler som er blitt lest eller hvor treffene kommer fra. Jeg vet ikke, men jeg mistenker at det kommer av at kunstige intelligenser stjeler innholdet vårt. Scenekunst.no er et tidsskrift for nyheter om og kritikk av norsk teater, dans og klassisk musikk som fremføres på scener og tilhørende kulturpolitikk. Vi er stolte av at vi fremdeles kan tilby stoffet uten abonnementer og betalingsmurer, men hvis KI-ene tar vårt stoff og gjør det til sitt, er det tyveri av åndsverk. Vårt arbeid tar utgangspunkt i det menneskelig skapte og har som oppgave å bygge diskurs rundt kunsten. Dersom det vi skaper blir stjålet av maskiner, er det en trussel mot meningsbrytningen og kunnskapsdannelsen, men det er også en trussel mot det menneskelige.
Når demokratiet vakler, kan ikke maskinene komme oss til unnsetning. Forståelse for samfunnet og menneskene, og kunnskap om det samme, er forutsetninger for demokratiet. Kunst er en del av den menneskelige væremåten, og måten vi responderer på kunstuttrykkene på og formidler kunnskap om dem, påvirker hvordan vi kan utvikle oss som mennesker. Hvis vi overlater dette til kommersielle, politiske eller teknologiske interesser, mister vi oss selv på veien.
16. juni lanserte den norske regjeringen enda et dokument, denne gangen en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. Her er behovet for sterke redaktørstyrte medier sentralt. Hvis vi skal stå i mot trusselen fra KI, påvirkning fra kommersielle interesser og politisk og ideologisk innflytelse fra fremmede makter, er vi avhengig av å ha uavhengige, redaktørstyrte medier, og strategien handler om dette bredt sett. Når det gjelder kunsten, har det betydning at kunnskapen og meningsbrytningen som oppstår i kjølvannet av det kunstneriske uttrykket ikke overlates til de som har noe å tjene på den. I sosiale medier er begeistring en egen form for kapital, men vi trenger de ytringene som ikke nødvendigvis er begeistrede. Det fordrer et faglig, økonomisk og sosialt habilt kritikerkorps. Det krever støtteordninger som anerkjenner det demokratiske behovet for kunnskapsdeling og diskursive oppspark, og det krever en offentlighet som er villig til å satse på det som ikke alltid gir mening hverken intellektuelt, økonomisk eller kommersielt. Skal vi forstå hvilken virkning og funksjon kunsten har på samfunnet, demokratiet og menneskelig samhandling, må det utvikles et felles språk om opplevelsene.